Greit. Jeg er ikke rett person å spørre, for til den grad jeg noensinne hadde en bittersøt første kjærlighet, så var det Gravitation. Bittersøt fordi tidens gang ville det sånn at jeg oppdaga serien først etter at den for lengst var ferdig, bittersøt fordi den får så vanvittig mye tyn for ting den ikke gjør, bittersøt fordi den faktisk fortjener tyn for ting som blir glatt oversett. Bittersøt fordi folk som tilstår å like Gravitation vanligvis er fjorten år gamle og nyfrelste hedninger som trudde at Naruto liksom var den riktig store kunsten når det kom til mannlig kjærlighet.
Jada, du har hørt om Gravitation. Du har enten hørt veldig fine ting, eller veldig stygge ting, og det er 98% sikkert at det du har hørt er riv ruskende galt. Dette er historien om en tegneserie som mye mulig var ganske så revolusjonær i sin tid og sin sjanger, og var revolusjonær nok til å være talspersonen for mesteparten av det vestlige publikumet. Den har vært elsket, den har vært hatet, den er overhodet ikke verdt noen gjeve priser men fortjener all kred den kan få.
Dette er historien om Gravitation, en fantastisk, rørende, rølpete, dritdårlig og ikke minst hylende morsom tegneserie som kanskje aldri skulle vært utgitt, men fortjener å bli lest av fleire enn de som liker BL.
Med det overstått, en kort oppsummering av seriens handling: Shuichi Shindou er en musiker av det slaget som strøk alle fag på videregående. Han har et band, han skal bli stor, men før det, så må han få seg platekontrakt (hvis det er banddrama du vil ha, les Nana). Men før han kommer dithet, så snubler han over en høy, blond og rappkjefta fremmed som erklærer at Shuichi virkelig ikke kan skrive sangtekster. Shuichi tar seg nær, og setter det for seg at han skal få den ukjente fornærmeren til å ete hatten sin. Lang historie kort: Vår høye, blonde og forøvrig ganske pottesure venn er den unge og berømte forfatteren Eiri Yuki, tilfeldigvis svigerbror til et av barndomsidolene til Shuichi som nå eier et plateselskap. Shuichi skjønner etter hvert at han er forelska i Yuki, og Yuki – all klaging til tross – gidder liksom aldri å bli kvitt han. Og da… er vi vel sånn omtrent halvveis i bok to av i alt tolv. Det tar av derfra. Så til de grader.
Gravitation er ikke en romanse. Hvis det er rødmende, stammende kjærlighetserklæringer du vil ha, så stikk over til Kare Kano. Hvis det er gutteklining, gakk hen til ebay og kjøp doujinshi, og hvis du nå absolutt må ha det i tjukke bøker, så betal penger for FAKE men ikke si at jeg ikke advarte deg. Gravitation er en komedie. En syk komedie. En komedie hvor, på et tidspunkt, vår helt blir jaga rundt i New York By av en jævla pandamecha. Det er et av de verre tilfellene, og vanligvis er det meir lavmælt – humoren ligger for det meste i at verken Shuichi eller mesteparten av folkene rundt han har noe større overskudd av sunt folkevett. Mange snåle ting skjer i livet til Shuichi, og mens alle de snåle tingene skjer, så er det to ting som konstant ligger i bakgrunnen:
Yuki, som man aldri heilt forstår seg på og som så desidert ikke er den Shuichi først trur – og Ryuichi Sakuma, det største idolet Shuichi noensinne hadde, og som gjør comeback når karrieren til Shuichi og bandet hans skyter fart. Og med disse to elementene på plass, så har Gravitation plass til noen saftige stykker drama innimellom slagene. Gravitation har en historie, og det er ikke bare historien om hvorvidt Shuichi og Yuki kan leve lykkelige alle sine dager, eller historien om hvorvidt Shuichi kan toppe listeplasseringene til Ryuichi: det er jo – som sånne historier alltid er – egentlig historien om hvorvidt Shuichi kan bli voksen nok til å vite hva som er viktigst for han, og hvor mye han vil ofre for å få det.
Og dermed har vi kommet fram til grunnen til at Gravitation egentlig ikke fortjener pengene du betaler for den: det er egentlig en forferdelig dårlig tegneserie. Maki Murakami er ikke særlig flink til å tegne. Ikke er hun noe bemerkelsesverdig talent på å tegne serier heller. Hun har jo et for så vidt godt grep på figurene, men det betyr ikke at hun har et godt grep på historien. Hun har åpent sagt at hun ikke hadde planlagt noen slutt mens hun tegna, og gud hjelpe meg, det synes. Serien har en rød tråd, men den forsvinner i bok nummer seks og dukker bare så vidt opp igjen i bok nummer elleve. Og på det tidspunkt har tegnestilen hennes forandra seg så kraftig at du neppe ville ha trudd at det var samme serien som den i bok nummer to.
Men Murakami har altså et talent her i verden: alle feil og mangle på tross, Gravitation er MORSOM. Like morsom som den ellers er dårlig, så det går egentlig opp i opp. Og det er nettopp dette som gjør serien til en aldri så liten student på barrikadene: meg bekjent var Maki Murakami den første – og for alt jeg veit, fortsatt den eineste – som laga en Boys Love-serie som var fullstendig tøvete. Hun tegner ikke “bishies“, stilen er markant annerledes enn den blomstrete shoujo-looken som jeg har forstått at de fleste BL-serier la seg etter. Rett nok har Gravitation noe grining over tapt kjærlighet og voldtekt og foreldre som bare ikke forstår seg, men det kommer ikke fra de hold man forventer seg at de skal komme – og uansett, så er det ikke det serien handler om. Rett nok følger Gravitation idealet om en liten, naiv sprett som tar lett til tårene og en høy, stoisk mann som er altfor voksen til sånt – men den snur det på hodet, og en god del av poenget til serien er at SHUICHI er den som redder YUKI. For det er ikke noen seksuelt forvirra skolegutt det er snakk om her: Shuichi Shindou har ambisjoner og tæl så det holder, og en livsfilosofi som plasserer han trygt sammen med den typen helt vi vanligvis finner i shounen-sjangeren.
Og konklusjonen? Den får du trekke sjøl. Jeg blei jo, som nevnt, kjent med serien når jeg var ung og naiv, og har aldri heilt kommet over det. Jeg syns stadig den er verdt å lese på nytt, samme hvor tynn og teit historien er, og hvor dårlig Murakami er til å tegne hender.
Over til den faktiske grunnen til at Gravitation var revolusjonær: det var den første BL-serien som blei sendt på tv. Tretten episoder, følger mangaen til bok nr. 6 og finner en heilt anna slutt. Liker vi det? Ja og nei.
Ja: til forskjell fra Murakami, så kunne folka bak tv-serien skrive skikkelige historier. Gravitation følger faktisk en skikkelig historie her, med tilhørende spenningskurve og tematisk sammenheng og sånn.
Nei: som det nesten alltid går når man overfører en historie til et annet medium, så går noe tapt på veien. I tilfellet Gravitation, så er det mye av finurlighetene til figurene, og med det, så forsvinner mye av humoren (og dramaet) som gjør mangaen spesiell. Den erstattes av meir slapstick og sånn i tv-versjonen, men det blir ikke det samme. Shuichi blir meire masete, Yuki, som faktisk er en av de beste delene av tegneserien, blir veldig mye kjedeligere, og sånn går det med alle de andre figurene. Og håret til Shuichi er rosa. Rosa. Animasjonen er så som så (men med tanke på at dette var en lavbudsjettsgreie, antakeligvis imponerende), mye flinke folk bak stemmene (Tomokazu Seki og Kazuhiko Inoue er jo ikke akkurat ukjente), den engelske dubbinga er fæl, den tyske er faktisk slett ikke så verst. Til tysk animedubbing å være, vel å merke.
Oppsummert: jeg foretrekker papirversjonen. Og ikke la deg skremme (evt. lokke) av at herregud, det er to gutter som er sammen: Gravitation handler ikke om homoromantikk. Ikke egentlig. Det er bare en bonus.
No comments:
Post a Comment